World of Warcraft og min guildhistorie
Eller kanskje jeg burde kalt det “12 år med World of Warcraft hvor ingen har brydd seg om jeg er jente eller ei”.
World of Warcraft (WoW) er et MMO-spill jeg ble introdusert for av Marius i 2006 etter at jeg hadde flyttet til Danmark for å jobbe. Ettersom han bodde i Norge behøvde vi noe vi kunne gjøre sammen til tross for landegrenser. Og siden vi begge liker dataspill virket det som om det passet ganske bra. Jeg ble umiddelbart hektet og spilte så ofte det lot seg gjøre etter jobb. Det plagde meg brått mindre at jeg var i et annet land og jeg ikke kjente noen der jeg bodde. Jeg hadde dataspill.
Min aller første toon var en Night Elf. Følelsen av å løpe rundt i en helt ny verden er dessverre ikke en følelse som lar seg gjenta. Og mye av den følelsen jeg hadde av å løpe rundt i Azeroth på den tiden er forlengst borte og saga blott 12 år senere.
The Burning Crusade
Den første tilleggspakken “Burning Crusade” ble annonsert bare noen måneder etter jeg hadde begynt å spille og hekta som jeg var forhåndsbestilte jeg den til både meg selv og Marius. Jeg byttet toon når den kom ut til Draenei (shaman selvsagt) som jeg tviholdt på lenge.
Ved dette tidspunktet var jeg også i en guild. Jeg tror den het New Order, og den overlevde ikke Burning Crusade slik jeg husker det. Mesteparten av folka der inne var okey, noen var kjempehyggelige, men det er alltid en eller to duster som sniker seg inn. Landsbyidioter er det i enhver landsby osv.
En eller annen form for drama var uansett igang på grunn av raiding og manglende progresjon. Jeg raidet ikke ved dette tidspunktet, jeg lallet rundt som lvl45 shaman og var fornøyd med det.
I mai 2007 flyttet jeg tilbake til Norge og jeg vet ikke helt hvorfor men jeg sluttet å spille ganske lenge etterpå.
Jeg husker ihvertfall at min spillepc stod umontert lenge og det eneste jeg pleide å fikle litt med var jobbpc når jeg måtte jobbe og vi fant på ganske mye annet istedet. Men nøyaktig hva det “annet” var husker jeg ikke.
Til slutt etter et stykke tid, mest antagelig rundt høsten i 2007, hadde jeg tatt opp kontakten igjen med en venninne av meg som bor i Singapor.
Hun spilte WoW på de amerikanske serverne og spurte om jeg kanskje hadde lyst til å være med. Jeg opprettet en konto på de amerikanske serverne og begynte å spille. Nøyaktig hva jeg spilte husker jeg ikke. Jeg tror det kanskje var Blood Elf. Jeg spilte ikke spesielt lenge ettersom det er vanskelig å spille med noen som er i en komplett annerledes tidssone enn deg selv.
Så jeg gikk i pausemodus igjen et stykke tid før jeg snakket med to venner av meg (som ikke kjenner hverandre) hvorpå vi skulle prøve å spille litt sammen igjen. På grunn av manglende korresponderende tidssoner mellom oss alle tre, meg i europa, de på hver sin kant av usa, endte det med at jeg satt og spilte en times tid klokken tre om natten.
The Wrath of the Lich King
Det holdt aldri i lengden og de falt fra til slutt mens jeg derimot begynte å spille mer på min egen tid. Da var jeg en draenei paladin og jeg spilte på serveren Cenarius. Med tid og stunder etter tilleggspakken “The Wrath of the Lich King” kom ut begynte jeg endelig å levle meg opp til Burning Crusade-områdene. Jeg hadde aldri vært der før og brukte de første par timene med å skaffe meg flyvende ridefugl og flakse rundt det samme området i evigheter. Som man sier;” I was in awe.”
På den tiden hadde man ikke Dungeon Finder. Ønsket du å gjøre en dungeon måtte du samle en gruppe selv. Ønsket du å gjøre en dungeon ofte gjaldt det å ha folk på vennelisten du kunne spørre. Ettersom vi alle var på samme server gjaldt det også å oppføre seg og ikke være komplett rasshøl, for var man det ble man aldri invitert med igjen.
Min venneliste ble nesten magisk etter en tid. Jeg hadde alltid noen pålogget som gjerne ville med og det fortsatte videre til jeg var topplevel og enda litt til.
Etter et stykke tid som topplevel ble jeg mystisk nok guildmaster. Vi prøvde litt raiding og hadde en “venneguild” som jeg kan kun beskrive som en flokk med raringer som ikke kunne spille, men det var greit for vi sugde ganske kraftig vi også.
Da vi aldri fant ut av å rekruttere inn nok folk og vedkommende som skulle hjelpe meg hadde enorme mentale problemer endte det med at det kollapset av seg selv og jeg ble med i en guild som het “Legion of Kings”. Det var hovedsaklig mannfolk i guilden, men et par av dem hadde fått med damene sine til å spille slik at det ble balansert opp. Ved dette tidspunktet hadde jeg byttet toon fra paladin til shaman.
Guildmasteren nærmest seg 60 (som i år, ikke level) med stormskritt og guilden var megafamilievennlig. Hyggelige i seg selv, men selv etter at jeg hadde blitt officer og raidleadet to raids i helgene viste det seg at alle de andre officerne og guildleaderen drev og raidet på et tidspunkt jeg sov fordi de hadde “høyere gearscore”. Jeg ble mektig irritert over å bli ekskludert da gearet mitt til tross for manglende progresjon var faktisk ganske bra og bare noen få poeng etter dem. I tillegg hadde rekrutteringen dabbet av og helgeraidene kollapset. Etter en stund var jeg den eneste officeren som var pålogget og alle guildrelaterte ting ble mer eller mindre lempet på mine skuldre. Jeg fikset ikke stresset med det, hadde heller ingen ønsker om å ha det, så jeg sa takk for meg. Og endte opp i en kort periode i en guild som het Death Panel.
De var det man kaller “late night raiding guild” som betyr at om jeg står opp kl 6 om morgenen så rekker jeg å raide litt før jeg må logge meg på jobb. Men de passet ikke meg da de aldri var pålogget ellers, jeg tror faktisk guilden hovedsaklig bestod av folks alter som de raidet litt med.
Jeg gikk solo en stund før jeg ble med i et pug raid som ble ledet av ei jente og fetteren hennes. Hun var igang med å samle sammen folk til et raid hvorpå jeg til slutt ble med. Sound of Silence het de. Med dem kom vi oss hele veien til Lich King og bare en måneds tid før Cataclysm kom ut fikk vi endelig Kingslayer. 10 minutter før jeg skulle logge meg på jobb.
Jeg var glad og fornøyd og to dyktige spillere fra Legion of Kings hadde blitt med meg til Sound of Silence i tillegg. Vi hadde fått samlet et raidteam og var klare, Cataclysm kunne bare komme!
Cataclysm
To uker etter Cataclysm hadde kommet ut og vi hadde levlet som noen idioter bestemte guildmasteren seg for at hun ikke vil kjøre videre med sin egen guild alikevel. Hun gadd ikke jobben og ville realm transfer tilbake til en server hun hadde spilt på før. Jeg og en annen var de eneste som var pålogget da hun kom med kunngjøringen og vi fikk 10 minutter på oss å ta hva enn vi ville fra guildbanken før hun sparket oss ut. Inklusiv alle andre fra samme raidteam som ble sparket ut som logget seg på utover dagen og lurte på hva i all verden som foregår. Jeg ble sittende igjen pålogget og vente på få tak i alle sammen så jeg kunne gi dem beskjed. Jeg var mildt sagt irritert.
I en kort periode prøvde jeg meg i en guild med europeere som skulle raide ifølge europeiske tider, men de så aldri ut til å rekruttere og jeg ble utålmodig så jeg ga opp. European Doom Bringers het de, og har du sett, de er der stadig!
Amerikanske servere er dessverre noe jeg gav opp etter det. Det ble for vanskelig å finne en guild som passet på grunn av min tidssone og jeg orket egentlig ikke å stå opp 6 om morgenen for å spille.
Så jeg fyrte opp min europeiske konto igjen og fant fram til en liten lvl 15 blood elf prest jeg hadde spilt for lenge siden. Ved det tidspunktet hadde jeg kalt henne Grønnøye fordi blood elf har grønne skinnende øyne og jeg er svak for dårlige puns.
Mens jeg virret rundt i Silvermoon så jeg noen annonsere angående en norsk guild i /trade. Jeg sendte en melding til vedkommende og spurte om jeg kunne på en invitasjon ettersom jeg savnet å se litt grønn tekst (guild chat). Guilden het “På Nye Eventyr” og jeg var medlem i et par måneder. Allerede ved det tidspunktet var den guilden døende og hadde ikke raidet på lenge og det var ingen forhåpninger om at de kom til å begynne igjen heller. Men jeg fikk levlet presten min opp til høyeste level så fort jeg kunne og fikk prøvd meg på et par heroic dungeons (som på den tiden var usedvanlig vanskelige) med et par fra guilden som stadig spilte. Og jeg hadde endret navn fra Grønnøye til Kverulensk.
Og det var i 2011 jeg fant Hollow Point. Vi raidet fem dager i uka, var nummer 3 på server når det gjaldt progresjon og jeg var discipline priest. Stadig litt shabby uten at noen heldigvis la merke til det, men jeg bedret meg betraktelig.
Etter et par måneder merket jeg dog at jeg egentlig ikke orket 5 dager i uka, spesielt når 2 av dem var i helgene fra midnatt til 3 om natten. Så jeg ga beskjed om at jeg var utslitt og fant et annet sted å være.
Som var Mithras på Turalyon. Merkelig nok en dansk guild. Denne guilden overlevde dessverre ikke Cataclysm (ironi!) men jeg har stadig noen venner derfra som jeg til tider prater med.
Jeg havnet til slutt tilbake på Lightbringer. Etter sykt mye drama med to guilder, raidleading og håndtering av en femme fatale som tydeligvis hadde som mål å være kjæreste med halve raidet sitt så endte jeg opp tilbake i Hollow Point. Som ved den nye tilleggspakken “Mist of Pandaria” flyttet hele guilden til Sunstrider.
Jeg hater forresten pvpservere.
The Mists of Pandaria
Vi raidet 3-4 dager i uken og det var for det meste greit. Jeg hadde lagt merke til at ved introduksjonen av to nye spillere som var “gamle venner” var dynamikken annerledes enn før. Den andre healeren og jeg snakkest nesten ikke sammen lenger og den nye healeren likte meg overhodet ikke. At hun i tillegg ble kalt “batshit crazy” hjalp jo heller ikke.
Stressnivået bygde seg opp og det er vanskelig å ha det gøy når to i raidet er overbevist om at alt hadde vært bedre om du ikke var der. Det endte med en skrikematch av dimensjoner og at jeg logget av spillet i to uker før jeg tok en realmtransfer bare for å komme vekk.
Og det var da jeg møtte trønderne fra “Game On”. Jeg raidet med dem resten av Pandaria før folk begynte å droppe fra og jeg igjen måtte finne meg en ny guild ettersom de gav opp. Jeg har stadig mange av dem på både Battle.net OG Face og sender litt snapchat med dem en gang iblant.
Jeg hadde verdenshistoriens raskeste trial noensinne på en server og en guild jeg ikke husker navnet på. Det jeg husker er at raidleaderen (som også var guildmaster) var et ordentlig hespetre og iløpet av de 3 timene det første raidet bestemte jeg meg rimelig kjapt at dette var virkelig feil sted for meg å være og jeg realmflytta umiddelbart etterpå.
Warlords of Draenor
Jeg var en kjapp tur innom Vindication på Aggramar som overlevde hele 3 måneder av Warlords of Draenor-pakka før jeg endte opp i “A Winged Victory” på Chamber of Aspects. Som jeg til dags dato blander med “chamber of secrets” fra Harry Potter. Jeg var ganske lenge i denne guilden og med tiden var jeg main healer og holdt styr på de andre. Jeg jobbet også beinhardt med å få tak i folk vi trengte for å gjøre mythic raiding og i en lengre periode hadde vi ganske grei suksess. Og vi raidet bare to ganger i uka så det var deilig å ha et mer avslappet forhold til raiding.
Men etterhvert som tiden gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å finne folk og flere og flere sluttet å spille. Så vi endte opp med å fusjonere med en guild som het Murder of Crows. Fusjonering av guilder er aldri lett og det vil alltid være de som faller fra eller ikke passer inn med den nye gruppen. Og jeg var et av dem. Det viste seg at mange av “toppraiderne” de hadde var veldig glad i å stå i drit når enn det passet dem og ikke tok ikke enkle beskjeder til seg når de ble gitt.
En kveld ble det alltfor frustrerende og plutselig satt jeg og brølte på mumble til en paladin om å lære seg å faens klikke på en knapp når han fikk beskjed om det. Det var tidspunktet da Marius satte foten ned og sa “Nok stress på deg, finn deg et annet sted å være”.
Jeg var en periode i en helt fersk guild (som heller ikke overlevde lenge) som het S H I F T. Hyggelige folk, men raidleaderens ide om raiding var “istedetfor å følge en strategi så kaster jeg bare flere healere inn så vi ikke behøver bry oss”. Og da forsvant ganske mye av moroa for min del.
Jeg havnet tilbake i Hollow Point igjen. Utrolig nok. Da hadde de gitt opp progresjon og kjørte et greit raid 1 dag i uka så man fikk sett innholdet. Til slutt sluttet kompisen min med det da han gjerne ville gjøre litt hardcore progresjon og ble med guilden Aeon som nå befinner seg på Twilight’s Hammer.
Legion ->
Og der er jeg nå hvor vi raider en gang i uka for å se raidene, få litt gear og preike skit.
Jeg spiller stadig Blood Elf dame. Stadig en priest, selv om jeg har gått fra discipline til holy. Jeg har aldri hørt vitser om kvinner i kjøkkenet, aldri fått høre at jeg ikke kan få være med fordi jenter ikke kan spille. Aldri lagt skjul på at jeg er jente, ei heller utbasunert det ved første mulighet i forventning av å få noe servert. Det er de færreste som bryr seg.
