Katten som aldri slutter å gi

Det er et velkjent fenomen blant flest katteeiere at når man har katter som får gå ute på egenhånd så kommer man også til å få “gaver” av og til. Med årene har det hovedsaklig vært Felix som kommer inn med mus. Noen ganger stadig levende, men etter en brysk oppfordring til å drepe byttet sitt før det dras inn i huset så har det heldigvis vært lite problem med å få tak i hva enn de drar med seg inn. Måltrost har Felix til og med kommet inn med ved et tidspunkt. Skal ærlig innrømme jeg var litt imponert, Måltrosten er ikke den minste fuglen der ute. Og grøss og gru, en gang fant jeg en død rotte i vinduskarmen. Katten har altså ikke engang giddet å bære den hele veien inn. For min del må han fryktelig gjerne la være å bære det med seg inn i det hele tatt.

Carmen derimot er en helt annen historie. Det er særdeles sjeldent hun kommer inn med noe som helst for hun pleier aldri å gå spesielt langt. Hun har ikke noe nevneverdig territorium meg bekjent. Men fra tid til annen så har det hendt at hun har kommet inn med en liten orm eller spurv. Og jeg innrømmer jeg blir litt stolt. Et av tingene man er bekymret for når man har rasekatt er at den fullstendig hjelpesløs. Avlet for å se pen ut og ikke mye annet. Så de gangen hun setter på plass en nysgjerrig hannkatt som har forvillet seg inn på området eller kommer hjem med en stakkars spurv, så er jeg faktisk både dritstolt og enormt lettet. Helt til det går opp for meg at jeg må… håndtere liket.

Igår kveld kom hun inn med den største stålormen hun har presentert sålangt. Ikke engang i mine villeste fantasier klarer jeg å gjette meg til hvor i all verden hun har funnet den hen. Og jeg vil egentlig ikke vite. Stålormer er fascinerende de, men gjerne mens de stadig er ute i naturen og aller helst på tv.

Hun var knapt interessert i å leke med den og stakkarsen prøvde sitt beste på å leke død. Marius fikk den over på et kostebrett og bar den ut til buskaset utenfor. Forhåpentligvis derfra finner den veien tilbake til… hvor enn hun fant den.