Til Svalbard

Jeg har lyst til å si “Dagen vi skulle reise..” men med tanke på at vekkerklokka ringte 4 om morgenen, som i min bok er et særdeles ugudelig tidspunkt på døgnet, så dropper vi den ideen.

Men fredagen hadde kommet og den var 4 om morgenen da vekkerklokka ringte. Marius var den første som slepte seg ut av sengen og fikk tatt seg en dusj. 10-20 minutter senere klarte jeg også å slepe meg ut fra under dyna til min egen misnøye.

Jeg har alltid vært en nervøs flypassasjer og fredagen var intet unntak. I tillegg, til tross for at folk sjekket inn som par, hadde vi blitt tildelt sitteplasser på to helt forskjellige steder i flyet. Jeg har flydd alene før, men aldri lenger enn en time av gangen og aldri til et såpass spesielt reisemål som Svalbard, så jeg var ikke helt fornøyd at jeg ble sittende ved siden av en total fremmed. Som i tillegg også hadde flyskrekk.



Flyturen varte tre timer fra Torp, Sandefjord til Longyearbyen. Været var helt fint med litt skyer histen og pisten. Etter en times tid opplevde vi ganske hard turbulens men var heldigvis raskt forbi det.  Jeg var alltfor trøtt til å bry meg så mye med det meste, og fikk kanskje rundt 20 minutter med søvn før vi ankom Svalbard og skulle gå inn for landing.

Og den landingen er noe av det mest grisete og skremmende jeg noensinne har vært  med på.  To skarpe svingrettelser og sprettball langs rullebanen. Et “Åååhh….” for gjennom flyet da vi berørte bakken første gangen, spratt opp igjen og piloten febrilskt forsøkte å rette opp flyet. Et “Åååhh..” som sier at halve flyet er redd de kommer til å svime av skrekk mens den andre halvdelen er faktisk truende til å gjøre det.

Men heldigvis fikk piloten rettet opp, plantet flyet på bakken og stod på bremsen for harde livet.

Enhver landing du kan gå fra, på egne ben, er en god landing. Eller noe.

En bekjent av oss som for øyeblikket jobber og bor på Svalbard hadde sett oss komme inn for landing fra holmen og hadde tørt kommentert “det virket som piloten ikke har vært her før”.

Vi ble busset til Gruve 3 hvor det ble holdt en tale eller to og vi ble servert mat og drikke. Det var mulighet for å ta en tur (i grupper) ned i selve gruven for omvisning. Men for min del var jeg så trøtt og sliten at jeg orket ikke tanken. Jeg ville bare holde ut lenge nok til å bli sjekket inn på hotellet for å få en ordentlig powernap.

Vi ble innkvartert på Radisson Blu, hele firmaet med følge fylte 4 forskjellige hoteller i Longyearbyen. Ettersom Svalbard er nesten konstant dekket av snø har hvert hotell og sted et eget rom ved inngangen hvor man kan ta av seg yttertøy og støvler slik at man kan sprade rundt i tøfler eller pensko hvis man vil. Da slipper man masse søl og vann på gulvet etterpå.

Jeg sov de to timene med egentid vi hadde før middagen. Og det føltes knapt som om jeg hadde sovet i det hele tatt da Marius sa det var på tide å kle på seg igjen. Kveldens middag skulle foregå på Huset hvor det ble satt ut buffet i alle rom tilgjengelig, vi fylte de nemlig alle.

Vi ble sittende ved samme bord som to mekanikere hvor de begge hadde fått mer enn nok å drikke. Brått forsvinner den ene og kommer triumferende tilbake med en nesten tom flaske Brandy. “Neei, ikke sånn!” sier den andre og første mann forsvinner avgårde igjen. Et par minutter senere kommer han tilbake med en flaske Konjakk som han heller en klunk av til seg selv og sin mekanikervenn i kaffen. Jepp, i kaffen.

Det tok ikke lange tiden før et av servitørene hadde lagt merke til de to flaskene som stod ved vårt bord og kom bort for å raske dem vekk mens hun strengt påpekte; “Det er ikke greit, dette må dere betale for.” Da hun kom tilbake med kortautomaten hadde den første mekanikeren ikke noe annet valg enn å betale for sitt lille tyveri på svimlende 988 kr.

Det tror jeg må være et av de dyreste koppene med kaffe jeg noensinne har hørt om. Og de satt til og med og klagde over at det ikke smakte godt engang. Men drikke opp skulle de, når den tross alt hadde vært så dyr!

Vi tok første taxi tilbake til hotellet etter et stykke tid, vi hadde fått i oss massevis av god mat og dessert og var mer enn klare for sengen.

Marius var den første til å stå opp, dusje og stikke opp for å få seg litt frokost. Jeg dro meg opp en halvtime senere. Vi hadde massevis at tid og jeg hadde ingen planer om å stresse. Etter frokosten (eggerøre og laks, mmmm) tok vi turen ut for å kikke litt nærmere på Longyearbyen. Og er det noe man er glad i på Svalbard så er det tydeligvis ordspill.

Vinmonopolet i tillegg heter Nordpolet. *badumtss*

Vi så en fantastisk grafitti-isbjørn med tagging. (Også den eneste grafitti og tagging vi så).

Vi var innom Lompensenteret som utrolig nok er et Amfisenter og fikk med oss et par standard turistting som postkort og magneter til kjøleskapet. På Svalbardkiosken kjøpte vi også gravert ølglass, tøfler, et kosereinsdyr til min niese og en hvalross til Marius. For livet er ikke komplett uten en hvalross man kan kose med.

Kveldens festiviteter var på Kulturhuset (som også fungerer som en kino). Det var satt ut langbord og vi fylte hele rommet. Det var taler, utdeling av priser og videosnutter og hilsninger fra rundt omkring som ble vist. Og vips var tre timer gått og middagen var over. Mens resten av flokken var på vei bort til Kroa for å feste videre så trakk vi oss tilbake til hotellrommet igjen. Tre timer med konstant høy lyd hadde gjort oss ganske slitne, og jeg hadde en høy summende lyd i øret i flere timer etterpå.

Flyturen hjem gikk heldigvis langt bedre enn turen opp, selv om vi opplevde at piloten fløy vinglete. Det var dessverre et par av de andre passasjerene som ble dårlige. Landingen var definitivt langt mindre skremmende denne gangen i det minste.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Post comment