Når man er arbeidsledig, men egentlig ikke

I 2006 reiste jeg til Danmark for et jobbintervju. Marius og jeg hadde en pause i forholdet vårt og noen hadde spurt meg; «Hva vil du?»

Vedkommende som spurte meg det spørsmålet var riktignok en fyr som holdt arbeidssøkerkurs for Nav og mente hva slags yrke jeg så for meg. Men svaret var likefullt: «Danmark. Jeg vil bo i Danmark.»

Siden jeg har dansk familie, men født i Norge hadde det alltid vært en drøm å bo i Danmark. Å vende hjem til «moderlandet» på en måte. Fyren som stilte meg spørsmålet visste jo ikke om dette ettersom det var første møte tross alt. Men han ble mildt sagt overrasket etterfulgt med kommentaren om at jeg burde kanskje tenke litt mer realistisk. Jeg husker jeg fnøs av kommentaren hans.



2 måneder senere satt jeg på toget gjennom Danmark for å være på et jobbintervju i Køge. En havneby 45 minutter med tog sør for København. Og ansatt ble jeg jo. Jeg var der i et år før jeg flyttet hjem til Norge igjen. Marius hadde ingen ønsker om å bo i Danmark, han forstod knapt språket, og jeg var lei av avstanden mellom oss.

Jobben fikk jeg heldigvis ta med meg tilbake til Norge. Men ettersom skatteregler og systemer er mildt sagt forvirrende ble det til at jeg opprettet et enkeltmannsforetak for å kunne få lønn uten krøll.
Og den jobben hadde jeg frem til Mars i år.

Sjefen min hadde nemlig solgt firma sitt til en større konkurrent. De var selvsagt kun interessert i kundebasen og alle ansatte ble oppsagt. Inkludert lille meg.

Det var rundt denne tiden jeg snakket med broren min om endringen i jobbsituasjonen min. At jeg strengt tatt egentlig ikke var arbeidsledig ettersom jeg hadde eget firma. Jeg hadde bare ingen kunder. Han humra godt og sa jeg fikk bare skaffe meg flere kunder.

Det var da Korona traff Norge.

Så istedetfor å forfølge jobber innen it support og kundeservice bestemte jeg meg heller for å satse videre på møberestaureringen jeg har begynt med. Overflatebehandling av salongbord, omtrekking av stoler, you name it. Og det er gøy å drive med, jeg lærer nye ting hele tiden.

Men jeg merker jeg sliter litt. Med rutine. På «gamlejobben» var det fast at jeg skulle være logget inn på jobb kl. 10 om morgenen 5 dager i uka. Den rutinen har jeg ikke lenger. I tillegg er det jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre hver dag. Jeg sliter litt med det også. Det er så uvant å selv være sjef for hva som skal gjøres og hvordan det skal gjøres uten å ha noen å svare til. Andre enn deg selv.

Samtidig føles det ofte som at hvis jeg ikke er hypereffektiv og får gjort masse i løpet av en dag, da sløser jeg med tid og penger. At jeg ikke gjør det jeg skal. At jeg misbruker min egen frihet til å bestemme.

Å vike fra en rutine man har hatt i 13 år er vanskeligere enn jeg trodde.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Post comment