Kampen om bordplassen

Det er ikke bare bare når man har en abyssiner som kjæledyr. I kattens liv må man gjennom mange kamper man mest antagelig kommer til å tape. Kamper om hvorvidt det er greit å snuse rundt på kjøkkenbenken etter en matbit, kattelur på stuebordet eller tigging etter mat bak blomstervasen på spisebordet. En abyssiner trenger gjerne repeteringer av alt, ikke fordi den er dum, men fordi den ikke alltid er enig med deg. Og i flest tilfeller er Carmen absolutt ikke enig med meg.

Noe som resulterte i blinkskuddet av hennes seneste uenighet med husreglene. Som å legge seg på stuebordet for en liten kattelur og kose seg i solen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsetter å prøve. Hun er tross alt over 10 år gammel og kampen er sikkert tapt for lengst. Men jeg fortsetter med å prøve å lære dem nye ting som forhåpentligvis gjør det lettere for oss.

Som et eksempel har jeg lært Felix å vente. Det høres kanskje ikke særlig spennende ut, men for en katt som mangler impulskontroll og er matmotivert til tusen er det ganske spesielt. For ettersom han er såpass “på” når det gjelder mat så må de få servert våtfor på hver sin tallerken og et stykke fra hverandre. Han sluker selvsagt alt han har fått iløpet av kort tid og skal umiddelbart løpe bort til hennes tallerken og ta hennes også. Carmen derimot er sær og kresen. Hun tar seg god tid til å spise våtforet sitt. Først sausen, så bitene. Hun er heller ikke flink til å “stå på sitt” og sette ham på plass så hun får maten sin i fred.

Så jeg har lært Felix til å sitte et stykke unna og vente til hun går fra tallerkenen på egenhånd. Først når hun har forlatt restene sine får han lov til å gå bort og spise dem. Det tok ikke lang tid før han forstod poenget og han gjør det uoppfordret og uten at vi behøver å stå der som fysisk skille.

Jeg har også lært ham å sitte på kommando. Noen ganger. Når han føler for det. Og hvis jeg har mat i hånda. Kanskje.